Sexy å være husmor?

Bildet er lånt av TV 2. Jeg fant merkelig nok ikke noe slikt i min egen vaskekjeller…

Det er straks 8. mars. Og jeg er skremt. Skremt over kvinnene som har planer om å ikle seg forkle i 8.mars toget, skremt over statistikken som viser hvor mange kvinner som jobber deltid. Skremt av utrykk som «Det er sexy å være husmor»,  skremt fordi det virker som om stadig flere unge kvinner drømmer om å gå hjemme og la seg forsørge av en mann. Gjerne hele livet …

Selv sitter jeg muligens i glasshus, jeg skriver ukentlig boligreportasjer, der jeg bygger oppunder den romantiske drømmen om et pent, ryddig hjem, bestående av det siste av stæsj, Green Gate-servicer og andre livsnødvendigheter.  Jeg er derfor stadig ute og besøker unge jenter i fine, gjennomtenkte hjem.  De fleste av disse jentene er hyggelige, fornuftige og smarte jenter. Allikevel går de sjelden i 8. mars-tog, verken med eller uten  forkle.  De er ofte totalt uinteressert i politikk og kvinnesak. – Det er for kjedelig, dessuten har vi da allerede full likestilling i Norge? – Ikke det? (Gjesp) Uansett søstrene Kardashian og Paradise Hotel er langt morsommere enn nyhetene…

Jeg skjønner dem et stykke på vei, statistikk og tall er ofte kjedeligere enn matchende puter og lamper.  Men det er farlig å tro at oppkonstruerte tv-serier avspeiler virkeligheten og at lykken kan kjøpes i interiørbutikken. Og det som bare er kjedelige tall i dag, kan fort bli morgendagens virkelighet…

Skilsmissestatistikken er på nesten 50 %, hverdagen de drømmer om – som for mange er underlig  lik den amerikanske 50-talls husmoren – kan fort bli veldig annerledes. Livet som alenemor er tøft, enda tøffere dersom man står uten både utdannelse og arbeidserfaring. Og for de som forblir gift, hvor er valgfriheten den dagen man finner ut at drømmemannen kanskje ikke var fullt så fantastisk som man trodde, men allikevel skjønner at man ikke har råd til å forlate ham? Eller at alternativet til å forlate ham, er at både en selv og barna vil være avhengig av offentlige støtte og omtrent evig blakk? Eller, hvis HAN er den som går, at det eneste man sitter igjen med er hjertesår og tom lommebok?

Men hvis man faktisk har funnet drømmemannen og holder fast med hverandre til døden skiller dem ad –  hvilket som oftest vil si til døden henter med seg mannen –  hvor morsomt er livet som minstepensjonist? Det sies at «en mor kan fø ti sønner, men ti sønner kan ikke fø en mor», men man jo selvfølgelig allikevel håpe at disse søte små som man har viet livet sitt til, er blitt til like søte voksne. Slik at de forsørger sin gamle mor og hjelper til der hun trenger det.  Men uansett, i dagens virkelighet,  kan det hende at disse barna man har fostret, bosetter seg i India, Frankrike eller Australia. Eller, hvis det er en sønn,  i Thailand. Siden han tross alt er oppvokst med en hjemmeværende mor, og derfor har lært å sette pris på en kvinne som vet å stelle for mannen sin…

Misforstå meg rett, Jeg er av den mening at vi skal respektere hverandre, alle kvinner,uansett valg. Det er helt sikkert mange gode grunner til at kvinner velger å jobbe deltid i perioder av livet. Og jeg skjønner at hvis du har fått virkelig mange barn, så er det vanskelig å kombinere det med et liv som utearbeidende. Men de fleste av oss får to barn eller færre, allikevel velger mange å jobbe deltid, også langt utover småbarnstiden. Noen fordi de ikke får heltidsjobb, men mange fordi de synes det er enklest slik. Og nesten 70 % av dagens unge kvinner ønsker altså ikke å jobbe i det hele tatt, de vil heller forsørges av en mann.

Det er en utvikling som skremmer meg. At over 40 % av norske kvinner jobber deltid, er skremmende. At et flertall av norske kvinner ønsker seg en hjemmetilværelse, er enda skumlere. Det er skummelt for både menns og kvinners likestilling, for fedrenes kontakt med barna, og for signalene det sender de barna vi fostrer opp. Det er skummelt for samfunnsøkonomien, norsk økonomi trenger at både kvinner og menn er i arbeid, vi er allerede på Europatoppen hva uføre og syke angår. Det er skummelt fordi mange av de unge jentene vil våkne opp til en brutal og pengelens virkelighet et sted der framme.

Og det er skummelt også for oss som har «valgt» å jobbe ute. Fordi det da blir opp til oss å forsørge alle disse som ikke vil – eller kan – bidra i arbeidsmarkedet. Og er det for få av oss, vil det ramme oss alle. Vi ønsker oss alle gode skoler, trygg eldreomsorg, kjørbare veier, gode sykehus, en respektabel hverdag for de fattigste, gratis medisiner, tilgang til hjemmehjelp, barselpermisjon, barnetrygd, sykehusplass, levbar pensjon osv.Oljefondet alene er ikke nok, det koster å drive et samfunn. Det er i de aller, aller fleste tilfeller ingen grunn til at unge, friske kvinner ikke skal jobbe. En liten andel av oss kan ikke bære den byrden alene. Og det gjør faktisk våre hjemmearbeidende medsøstres valg til langt mer enn en privatsak…

Myriam Bjerkli
Forlagshuset i Vestfold as
www.livforlag.no – www.lystforlag.no

---