Jeg er Lei, det finnes Problemer og jeg har Ikke Kapasitet

Stina Krinolina og Alva Otelie - hjernene bak Hadrias Hus

Ser av bloggen at mange har skrevet om utfordringene knyttet til det å være grunder. For liten inntekt, for få timer i døgnet, mange administrative utfordringer. Og så står det en del om det vi må ha for å kunne møte disse; lyst, disiplin, overskudd, nettverk, dedikasjon. Om at bare vi har "trua" så skal alt gå bra.

Jeg har kommet dithen at jeg er ... sliten av det hele. Selv om jeg ser målstreken har alle dagene, ukene og månedene hvor jeg har insistert, trodd, kjempet og tatt sjanser, stjålet mer av grunnenergien min enn hva godt er.

Hovedproblemet er, til syvende og sist, tror jeg, at jeg står alene.

Jeg er så lei av alle de faste frasene som støtteapparat kan stille med, alle fast oppmålte ressurser som følger deg et lite stykke, men ikke lenger, og som krever like mye investering som det gir utbytte. Og når jeg er sliten er det ingen fra apparatet som banker på døra for å se om de kan hjelpe meg over kneika. Det er jo ingen andre som kan ta utfordringene for meg uansett.

Akkurat nå kjennes det som om jeg ikke har flere fraspark igjen inni meg - "kraftspark" som lar prosjektet lette fra bakken og fly enda et lite stykke.

Jeg har utviklet to suverene språklæringskonsepter, hvorav det ene er ferdig og det andre blir produsert av Ravn Studio nå. Jeg har et supert karaktergalleri og et morsomt univers hvor disse lever - i både 2 og 3D, og jeg har 10 3D-filmer som akkurat er ferdige. Det er jo flott. Men jeg gleder meg ikke over det, for jeg har ikke kapasitet til å få det ut, for jeg jobber 8-16 for å nesten klare å betale de private utgiftene mine. Så er det hjem til middagslaging, rydding, lekser og leggetid, og da er jeg ferdigkokt fiskekake og må gjøre kveldsjobbing for eksterne firma for å få betalt det av utgiftene som ikke dekkes i hovedjobben. Det kjennes som å tisse i buksa for å holde varmen, for prosjektet mitt har et kjempepotensiale, det tror jeg enda på. Det er bare det at jeg ikke har fått vent meg av med å sove enda. Pysedama.

Et internasjonalt marked som egentlig er uten begrensning er det jeg har å jobbe mot, men uten markedsføring som monner er man ingenting. Og til tross for tre år hvor jeg har jobbet med alt fra finansiering, grafisk design, database-, manus og karakterutforming, som daglig leder og sekretær, markedsfører, teamleder og regnskapsfører, har jeg fremdeles ingen master i noen av grenene.

Jeg ønsker meg en partner, en som brenner for prosjektet uten at jeg må selge det inn for ham hver dag, uten at jeg må løfte ham til å agere, uten at jeg må forklare hver detalj, uten at jeg må initiere hvert stavtak. En person eller et firma som har evnen til å se løsninger som jeg ikke ser, som har et nettverk som jeg ikke utelukkende har skaffet selv.

Fra min 8-4-soning på kontoret er det svært lite nettverking å få gjort.
Svært sjelden blir det rom for det etter sengetid også.

Fordi jeg har kjørt på sedvanlig grunderkvinners vis er finansene i orden, men om jeg hadde kjørt på, respektløst og eplekjekt, uten sikkerhetsnett - hadde jeg vært lengre da?

Og nå skal jeg banne i kirken. Si tre FY-ting.

Jeg er lei.

Det finnes Problemer.

Jeg har ikke Kapasitet nok.

Håper det blir bedre i morgen :)

Stina Krinolina