Hvorfor vil vi?

Sikkerhet er for mange en motiverende faktor. Frihet er for meg viktigere.

Frihet til å gjøre det jeg vil, når jeg vil. Frihet til å oppleve nye ting, treffe spennende mennesker, lære noe nytt, slippe rutineoppgaver, bestemme over egen tid osv.

Jeg har betalt for den friheten jeg har hatt i mange år med mangel på sikkerhet i form av mangel på eget hus og usikkerhet rundt økonomi - iallefall relativt sett - jeg har jo hatt det godt, jeg har bare ikke hatt den opplevde "garantien" som mange tror de har. I realiteten er det jo ingenting som er sikkert som banken, ikke en gang banken.

Det handler om å kunne gi slipp, stole på at det vil ordne seg og være med på ferden, tenker jeg. Går vi og bekymrer oss og engster oss fordi vi ikke vet hvordan vi kan betale neste ukes, månedes og års regninger blir det jo mindre fokus til andre ting vi kanskje kunne hatt bedre utbytte av å tenke på.

Samtidig er det for eget vedkommende slik at jeg er ørlite grann bedagelig. Jeg tror ikke mine nærmeste ville beskrevet meg sånn, for jeg får stadig høre at jeg må slappe litt mer av, og de lurer på om jeg på noe tidspunkt vil bli "ferdig" med mine evige "etterdagjobb-prosjekter". Grunnen til at jeg likevel vil titulere meg som lat er at jeg vet at et lite "skremsel", for eksempel i form av en potensiell økonomisk avgrunn gjør at jeg yter det lille ekstra, setter inn det sjette giret.

Men det går ikke for lange perioder, det sjette giret sliter ut systemet fullstendig. Det tar de kreftene som tilhører reservelageret for uforutsette omstendigheter.

Og så har man gjerne omstendigheter som krever sikkerhet. For eksempel barn.
I februar begynte mine å grynte. Seksåringen ville kjøpe hus og kom opp med kreative forslag som bærplukking for å finansiere dette.
Siden da har alle mine ressurser gått til nesting og sikring. Full jobb, opp klokka seks, kjøring til barnehage, skole, jobb med retur til huset og middag, lekser og legging til klokka sju og videre til mitt hjertebarn, min elskling, mitt prosjekt. Det jeg vil.


Hvorfor gidder jeg?

Det handler om at jeg syns det er viktig. Det handler om at jeg syns det er gøy. Det handler om at jeg ser at jeg får det til. Det handler om at det er mitt.

Det er noe som blir stående når jeg er ferdig med dagen. Det er noe jeg bygger. Det er noe som ingen andre kunne fått til. Bare meg.

Det er rett og slett noe jeg er skikkelig stolt av.

I en sikringsperiode blir man mer engstelig enn i en frihetsperiode. Man vil sørge for at fundamentet er übersolid så det ikke kan falle. Man vil pusse, flikke og orge til man "blør fra øya". Man ser potensiell risk mye bedre enn når man er "ute og leker" som man gjør i perioder som man fokuserer på frihet og kreativitet og vekst.

Alle mine gründerkolleger sliter med denne vekslingen. Kanskje setter de andre ord på det, men barnet og geniet som driver oss videre i prosjektet vårt, kontra redebyggeren og omsorgspersonen som stiller spørsmål ved risikoen vi løper ved å satse på noe som enda ikke er stort mer enn vår idé og energi.

Disse arketypene lager av og til, og spesielt akkurat nå, som jeg har fått mitt eget luksuriøse og überkoselige rede på selveste Nøtterøy, krig inni meg.

Redebyggeren insisterer på at jeg skal kjøpe parkett til kjelleren som står med et skammelig nakent betonggulv etter en lekkasje i fjor, men gründeren har jo ikke økonomi til sånt fjas. Gründere skal jo blø. Ellers går alt til helvete. Bruk av penger gir angst og skam :) Kos og hygge gjør jo som kjent ingen suksess.

Alle snakker om disiplinen og arbeidet som skal til. At man må pantsette huset. At man må selge bilen. At man faktisk må ofre familien.

Men da blir det jo ikke gøy. Og er ikke veien også målet?

Jeg var ferdig med mitt første produkt julen 2012. Og så kastet jeg det. Begynte på nytt. Fra scratch. For det var ikke bra nok. I mine øyne.

Nå ser vi straks julen 2014 i hvitøyet. Min største bragd er 69 nedlastinger av mitt første spill i Saudi-Arabia. Men det er det bare jeg som vet om. Inntil nå :)
Lurer på hva som er behovet for å kunne si "Jeg tror hun er en Heks!" på sørsamisk i Saudi-Arabia. Hadde vært spennende å vært nede og sjekket det :)

Jeg har noen drømmer og håp knyttet til mitt "prosjekt" - noen for meg personlig, og andre for hva jeg ønsker arbeidet skal føre til i et samfunnsperspektiv.

Selv om ting har tatt tid, har det hele tiden gått fremover, og jeg har oppnådd ting jeg ikke trodde skulle gå.

3D-animerte animasjonsfilmer var far fetched, og ikke del av mine fremtidsvyer for to år siden. For tre år siden visste jeg ikke hva en "app" var, og nå er vi snart ferdige med to unike spill som jeg liker veldig godt. 

Målene jeg satte meg i utgangspunktet er nådd, og nå er også sikringsfasen sementert; vi har fått oss permanent husvære.

Nå skal jeg sette meg ned og drømme stort igjen. 
Skissere fremtiden. 
For det vi har tenkt det er mulig, det vi har uttalt, det er sannsynlig, og det vi har tatt tak i, det er rett rundt hjørnet!

Litt mer positive takter fra meg denne gang altså :)

Neste sving er Springbrett på Gründeruka. Kom og se :)

Før jeg avslutter; la oss gjøre et eksperiment; om du møter meg en vakker dag kan du fortelle meg om hvordan det gikk;
Sett deg et nytt mål, her og nå. Et hårete og fristende ett. Et du ikke har vurdert før nå. Skriv det ned og fortell en forbipasserende om det.

Jeg ønsker deg lykke til med å nå det!

Ha en fantastisk torsdag!! Snart er det helg, og de av oss som har dagjobber får enda mer tid til å arbeide med vårt eget!!

Stina Krinolina