 La brikkene falle på plass Jeg pusler med min 3 åring. Puslespill. Jeg har hverdagens tempo i årene, der jeg skal ha "gjort unna" mest mulig på kortest mulig tid. Action. Oppgave etter oppgave. 3 åringen er ikke der. Han er selvsagt totalt tilstede i opplevelsen. I mestringen og "dette skal han klare selv". Med meg. Uten meg. Jeg skal se på og jeg blir utålmodig. Vil foreslå løsninger. Han sier nei, jeg hjelper ham med noen brikker, han sier stopp. Jeg kjeder meg... jeg kaster bort tiden!...alt jeg skulle ha gjort. Jeg er degradert til å se på at han ikke klarer å pusle, ...før han til slutt klarer det da. Der og da møter jeg selv et tidsskifte, en endring i bevisstheten, som om jeg har tatt av fra motorveien og først synes tempoet på sideveiene går virkelig sakte. Helt til jeg er på plass i tempoet til min sønn. Det går gradvis, men likevel er det som å bryte lydmuren når det plutselig skjer. Når du i hverdagslivet, som i jobb, som gründer, skal løse oppgaver og utfordringer, hva sier du til deg selv? "Dette kan jeg klare!" "Dette går aldri." "Uff nå blir det vanskelig igjen." "Jeg er dum." "Jeg er smart" eller noe annet? "Dette har jeg ikke gjort før, så det klarer jeg sikkert!" - som Pippi. Hvor kommer det i fra, det du automatisk, ubevisst sier til deg selv? Stemmen i hodet ditt! Om du tok referat hver gang, ville du etter hvert, eller ganske snart se et mønster. Det du sier til deg selv gjentar seg i lignende situasjoner. Men hvor kommer det fra? Når begynte det? Som barn er våre hjerner virkelig plastiske og nervebaner skapes og formes. Tankene våre går gjennom nervebaner som allerede er der. Nye tanker skaper nye nevrologiske baner og endog nettverk. Når to gamle tanker møtes, skjer en nevrologisk forandring, en fysisk målbar og sporbar endring. Det vi fikk høre som barn og i oppveksten setter spor. Så når jeg sitter her og pusler med min sønn, kjeder jeg meg ikke et sekund lenger. Jeg er takknemlig for å kunne være min sønns fremtidige mentale spor. Jeg kan forme hans nervebaner, hans autopilot. Jeg får faktisk lov til å være stemmen på min sønns skuldre - og det helt bevist! Når han løser problemer med brikkene så kan jeg være der som kommentator, med mektige valg: "Nei dette er for vanskelig for deg." "Du skulle ikke prøvd deg på noe så stort." eller "Dette klarer du!" "Så tålmodig du er! " "Det finnes ikke feil, nå fant du bare en ny måte det ikke går på." "Etter regnvær blir det sol." "Om det du gjør ikke virker, prøv noe annet." "Om ikke du får det til nå, så klarer du det sikkert neste gang." Hvilken fantastisk mulighet jeg har til å være min sønns fremtidige indre stemme! Hvilket blomstrende øyeblikk det er! Hva kan vi lære av coaching når vi forholder oss til barn? I januar holder jeg gratis temakveld om hvordan voksne kan bruke coachingteknikker for å kommunisere og forstå barna bedre. Kristin Solberg Fredheim, coach, kurs og foredragsholder hos Blomstrende Øyeblikk Kristin holder coachingkurs for barn og unge. Kursene gir mestringsverktøy gjennom lek og læring. Hun tilbyr også coaching privat og til bedrifter.
Web: www.blomstrendeoyeblikk.no Facebok: www.facebook.com/blomstrendeoyeblikk - Lese mer om vår plastiske hjerne? Forskning.no: forskning.no/menneskekroppen-hjernen/2011/04/voksen-hjerne-kan-vokse-raskt Store Medisinske Leksikon: sml.snl.no/plastisitet Tidsskrift for Den norske legeforening: tidsskriftet.no/article/1973347
0 Comments
Leave a Reply. |
Kategorier
All
Arkiv
November 2015
|
RSS Feed