De fleste er enige om at nettverk er viktig. Og i forretningslivet er det enda litt viktigere. Det er slik du skaffer deg viktige kontakter som kanskje igjen kan føre til viktige kontrakter, det er slik du finner rett ansatt, rett mentor, rett investor. Det er viktig å være på rett plass, møte de rette personene, mingle, nikke, smiske …


Høres jeg irritert ut? Slett ikke, men jeg er definitivt misunnelig. Misunnelig på alle de som makter og takler spillet, på de utadvendte som synes mingling og small talk er enkelt og gøy. For selv er jeg totalt ubrukelig. Ikke bare er jeg introvert og småsjenert, riktignok relativt dyktig på konkret prat om ting jeg har peiling på, men totalt ubrukelig på snakk om vær og vind, barn og prat om felles kjente. Faktisk er jeg spesielt dårlig når det kommer til felles kjente, siden jeg antagelig ikke engang kjente dem igjen sist jeg møtte dem. Isteden gikk jeg rett forbi, kikket dem kanskje rett inn i øynene, men gikk mest sannsynligvis videre uten å hilse.

Man blir ikke populær av slikt, tvert mot, og jeg skjønner godt at de reagerer. At de tror jeg er en overlegen blei, ei som føler seg for god for dem, ei som ikke engang gidder å hilse. Og hadde jeg enda vært NOE, hatt en grunn til å gå med nesa i sky, men ei helt ordinær, småtjukk dame på noen og femti, hvem tror jeg egentlig at jeg er? Er det disse bøkene jeg utgir som har gått meg til hodet, har jeg sett for mange bilder av meg sjøl i avisa?

Selv tror jeg at jeg har beina godt plassert på jorda, men uansett lever jeg relativt greit med at folk eventuelt ikke liker meg, ingen kan bli likt av alle. Men det jeg lever langt dårligere med, det som jeg synes er virkelig trist, er de som istedenfor å rette irritasjonen mot meg, tar oppførselen min personlig. De som blir lei seg, de som tror jeg overser dem med vilje. De som lurer på hvorfor jeg overser dem, har de gjort noe galt, sa de noe galt sist vi møttes, har noen fortalt meg noe som gjør at jeg ikke lenger vil kjennes ved dem? De som faktisk føler seg litt mindre verdt fordi jeg er en dust.

Så hvorfor kan jeg da ikke bare hilse?
Smile pent og nikke hei? Vel, jeg gjør jo det. Jeg hilser på alle jeg ser at ser, enten det er fordi de faktisk kjenner meg, eller fordi jeg akkurat den dagen har glemt å se meg i speilet og går med genseren på vrangen. Problemet mitt er ikke at nakken min er så stiv at jeg bare fokuserer på skyene. Problemet mitt er rett og slett at jeg ikke kjenner igjen folk.

Jeg lider av det som på latinsk heter prosopagnosi. Og jeg er ikke alene om det. Jeg deler skjebne med minst to prosent av Norges befolkning. Og vi er i godt selskap, både Prinsesse Victoria og Brad Pitt har stått fram og fortalt at de lider av det samme. Allikevel er det de færreste som har hørt om det. På norsk kaller vi det ansiktsblindhet. Hvilket er et litt snodig navn, jeg ser jo ansikter og jeg er ikke blind. Men jeg lagrer dem ikke. Lukker jeg øynene og tenker på venner, naboer, ansatte, så ser jeg dem ikke. Ikke ansiktstrekk, ikke nesestørrelse, ikke øyefarge. Der hvor andre antagelig kan lukke øynene og beskrive hvordan et ansikt ser ut, så ser jeg bare en spøkelseskladd, en utvisket, tåkete flekk. Og jeg er ikke engang av de verst rammede, noen kjenner ikke igjen egne barn og nær familie, det finnes de som ikke kjenner igjen sitt eget bilde i speilet. (For selv om det hender at jeg undrer meg hvem den gamle damen i speilet er, så er det nok av andre grunner enn at jeg ikke gjenkjenner meg selv bak rynkene... )

Jeg er også i stand til å pugge ansikter, skal jeg møte noen, kan jeg bla gjennom vennelista på facebook og se hvordan de ser ut, er jeg heldig så husker jeg det til vi møtes. Jeg husker de jeg møter ofte nok, de jeg ser daglig, kanskje ukentlig. Det fungerer også å koble personer til steder, når kassadama på Meny sitter der hun skal, så ser jeg at det er henne, når jeg er på redaksjonsmøter på Labo, så er jeg ikke forundret over at det faktisk er den faste redaksjonen som sitter der.

Problemet er alle de jeg ikke vet at jeg skal møte, da Gyldendalredaktøren min gjennom nesten et år brått dukket opp i «feil» selskap, var det ganske flaut da jeg presenterte meg med fullt navn…

De fleste overser noen noe ganger, jeg overser noen hver gang.
Tar jeg en tur på det lokale kjøpesenteret, er jeg nærmest garantert å fornærme noen. Jeg prater hyggelig med den sympatiske bokhandleren når jeg skal selge inn bøker til bokhandelen hennes, men møter jeg henne på torget dagen etter, så strener jeg antagelig rett forbi. Man selger ikke flere bøker av slikt …

Foreldrene til barnas venner som jeg har sittet ved siden av gjennom flere år på fotballbanen, tidligere kollegaer fra Østlandsposten, forfatteren som var innom meg på kontoret i går, ansiktene deres er glemt og gjemt på for meg et ukjent og utilgjengelig sted. Når jeg skal i et selskap, alliere jeg meg ofte med vertinnen på forhånd, hvem kjenner jeg, hvem har jeg møtt før? Skal jeg presentere meg med navn, eller takke for sist?

Det blir ikke enklere av at jeg i tillegg ofte også glemmer hva folk heter, det er vanskelig å huske navn når man ikke har noe ansikt å koble dem til. Innimellom kan et rødt hår eller skjegg, et par dinglende øredobber, en spesiell genser eller briller gjøre det enklere, i hvert fall slik at jeg i det minste finner tilbake til den eller de jeg akkurat snakket med, etter å ha vært en tur på toalettet. Men til neste gang jeg møter dem kan folk ha endret seg, barbert vekk skjegget, forandret hårfarge, bytter klær og smykker, valgt bort brillene til fordel for linser…

Før i tiden var det mange ansiktsblinde som ikke oppdaget at de hadde problemer.
De bodde på bygda og møtte de samme femten personene dag ut og dag inn, det er innunder grensen for hva de fleste ansiktsblinde takler. Men i disse dager, hvor vi stadig flytter, skifter jobb bosted, ja sågar partner og familie, er ting ganske så annerledes. Noen ansiktsblinde velger derfor å isolere seg, takker nei til større selskaper, unngår jobber hvor de må møte nye mennesker. Så klok har ikke jeg vært. I alle mine jobber, som selger, journalist og forlegger, møter jeg stadig nye mennesker. Nye forfattere, nye kunder, nye bokhandlere, nye intervjuobjekter. Nye mennesker som jeg har glede av å møte i dag, men som jeg vet at jeg mest sannsynlig går rett forbi dersom jeg møter dem i morgen. Jeg har personer jeg har intervjuet i forskjellige settinger tre ganger i løpet av et par uker uten å kjenne dem igjen, jeg har spurt gamle klassevenninner om navn når jeg skulle signere bok til dem… Det gjør meg selvfølgelig både flau og trist, men langt verre enn min ubekvemhet, er det dersom de jeg møter blir lei seg. Dersom forfatteren som skal debutere på forlaget mitt neste år tror at jeg ikke gidder å snakke med ham, dersom hun jeg intervjuet om livet hennes i går, tror at jeg gir blaffen i skjebnen hennes - eller enda verre: dømmer henne - fordi jeg ikke hilste på henne i butikken i dag.

I tillegg er det selvfølgelig et handikapp i forhold til jobben. I disse nettverksbyggingstider der bekjentskap blir stadig viktigere, har slike som meg knapt en sjanse. Selv ga jeg opp omtrent første gang jeg hørte ordet. Å forsøke å bygge nettverk fungerer nemlig helt mot sin hensikt for slike som meg. Istedenfor å få en stadig større krets av kjente som kunne bidratt til hjelp jeg sikkert sårt trenger, skaffer det meg isteden bare flere folk som synes jeg er – i beste fall merkelig og sær - i verste fall uhøflig, overlegen og ufin. Det faktum at jeg kan huske omtrent hvert ord vi snakket om sist vi møttes, hjelper lite, når jeg ikke husker hvilken munn ordene kom ut av.

Allikevel, jeg skriver ikke om dette for å få medlidenhet for min egen del.
Jeg skriver dette fordi dette blogginnlegget gir meg mulighet til å rette søkelys mot en ganske ukjent tilstand som mange tusen nordmenn lider av. Mange av dem vet det ikke engang selv, de tror bare de er distre, uoppmerksomme, sløve. Selv har jeg tidvis fått høre at jeg var overlegen fra jeg var femten, men jeg trodde bare jeg var uoppmerksom, så jeg var over 30 før jeg skjønte at de fleste andre faktisk kjenner igjen folk de har møtt en gang eller to før…

Jeg skriver dette fordi jeg håper at neste gang naboen, kollegaen eller andre som burde ha hilst på deg ikke gjør det, så er det ikke sikkert du skal ta det personlig. Det er godt mulig at de ikke overser deg med vilje, det kan hende de ikke kan noe for det.

Og ikke minst, jeg skriver dette for å be om unnskyldning. Dersom du som leser dette er en av dem jeg har oversett, en av dem jeg har fått til å føle seg usynlig, så vær så snill og tilgi meg. Jeg overså deg ikke med vilje. Neste gang vi møtes, hils gjerne først. Jeg lover at jeg skal hilse tilbake. Jeg er nemlig ikke overlegen. Jeg er bare ansiktsblind.

***

Les mer om ansiktsblindhet her:
http://sv.wikipedia.org/wiki/Prosopagnosi
http://fof.se/tidning/2011/3/ansiktsblinda-ses-pa-facebook

Lurer du på om du er ansiktsblind? Det finnes mange tester du kan ta på nett, Dette er en av dem:
http://www.faceblind.org/facetests/index.php

Myriam H. Bjerkli
bjerkli.wordpress.com

Hvorfor skal du blogge?
Det optimale er jo fordi vi ønsker et salg, eller to. Men det er fortsatt av verdi å få et positivt omdømme, være synlig og bli delt. Dette blogginnlegget handler om å dele, om å være raus.

Først litt om hvordan den delte artikkelen oppstod, om hvordan jeg fant riktig ord for at potensielle kunder skal finne meg.

Google Webverktøy
Google har 2 gratis verktøy som kan gi deg hint om hva leserne skriver for å finne din side/blogg på nett. Google Analytics og Google Webmaster. Det finnes mange sider på nett som beskriver dem. Pass bare på at du får det inkludert når du ber om hjelp eller bestiller deg en hjemmeside. Bruker du disse verktøyene får du vite hva kundene leter etter.

Del med andre
Min blogg handler om hvordan små og mellomstore bedrifter kan forenkle sin hverdag. Ved å bruke verktøyene nevnt over oppdaget jeg trafikk inn på nettsiden som omfattet «Excel formler», men jeg hadde ingen artikler om det. Jeg hadde om hvordan du kunne kjøpe Excel. Det var ikke det leserne ville ha, så jeg satte meg og skrev ett innlegg med mine 10 beste Excel tips.

Søker du på Google nå, etter Excel formler, finner du siden min høyt oppe. Bare prøv. En dag genererte det overraskende mye trafikk og kilden var ikke Google, kilden var adekvat.no. Det er verdt en titt forresten, de har mye interessant litteratur for oss gründere.

De hadde kopiert innlegget mitt ord for ord, omtrent, og lagt ut. Det de også hadde gjort, og som jeg likte, var at de hadde linket til kilden. Og til min side om Office kurs. Da synes jeg det var greit. En vinn-vinn. De fikk en god artikkel, jeg fikk trafikk. Og jeg fikk en link.

Blir du inspirert av andre og bruker eller gjengir noe, så oppgi kilde. God folkeskikk, og lønnsomt.

Linker er viktig
Google liker linker. Linker tyder på at innholdet ditt holder bra kvalitet. Begge veier. Link ut, få får du antagelig en i retur. Den linken fra Adekvat gir dem en link i retur her nå, fra Nettverksbanken, og jeg får en. På den måten scorer vi poeng og kommer høyere på søk.

Oppsummering
For mange av oss er det litt slitsomt å sette seg ned å skrive. Men skal kundene dine finne deg, må du nesten. Øvelse gjør mester, her også. Jo mer du skriver, jo lettere vil du synes det går.

Jeg spurte en gang en kunde som tok kontakt via bloggen min hvor mange ganger han hadde vært der før henvendte seg til meg: 4-5 ganger var svaret. Hvorfor valgte du å kjøpe? Du hadde innhold med verdi, og ikke bare produktinformasjon, det virket som du fokuserte på kunden.

Ved å bruke gode metoder for å finne de riktige orden, nemlig verktøyene fra Google, så finner du stikkordene. Restene av ordene kommer med trening, og trafikken vokser.

For min del så gjelder det nå å få den økende trafikken til å konvertere til kunder, oftere.

PS. Og du gjorde det, ikke sant? Søkte på Google etter «Excel formler» Jeg forsøkte å legge inn en oppfordring der, «Bare Prøv». Det er call to action, som vi kan prate mye om. Det er det jeg trener på nå.

PPS, Leste du PS-en før mye av det andre? De fleste av oss gjør det.

Geir Hogstad

ProCloud AS
Hverdagsforenkler

Da jeg ble bedt om å blogge denne gangen, hadde jeg egentlig tenkt å skrive om det å vokse. Om delegering, å gi fra seg kontrollen. Men så var jeg på et møte i nettverksgruppen jeg deltar i, og det endret planene. Egenskryt og engstelse rundt utfordringene med vekst og framgang er utsatt til neste gang. Forhåpentligvis er det fremdeles gjeldende…

Vi er en nettverksgruppe bestående av seks stykker i veldig forskjellige bransjer. Selv driver jeg forlag, vi passerer hundre bøker når året er omme. En annen lager fantastiske apper som kan hjelpe barn å lære matte, en tredje har skapt et produkt som kan spare f.eks gartnerier for hundretusener av strømkroner. Vi er alle seriøse og vi er villige til blø for å lykkes. Det er ikke viljen det står på. Men som så mange ganger før, snakket vi om det samme problemet. Det at man er alene om det meste, og det at man mangler penger til å gjøre det man ønsker.

Mange i gruppen har vært dyktige både på å skrive søknader og til å skape produkter der man faktisk får positiv respons på disse søknadene. Så vi snakker ofte om hvem som kan tenke seg å støtte forretningsideene våre, hvor det kan være penger å hente til å f.eks få skapt en ny app, lansere en viktig bokide, bygge opp en ny nettbutikk eller dataprogram.

Men vi har alle holdt på en stund, det meste er allerede forsøkt. Så kanskje det er på tide å få inn en ny person i styret som kan bidra med kompetanse og nye ideer? Eller begi oss på leting etter en dyktig mentor eller en rik onkel?  

Skjønt disse vil selvfølgelig ønske seg noe tilbake. Enten aksjer eller penger, penger få av oss har tjent, og aksjer har liten verdi når kontoen er tom. Derfor slår det meg at vi kanskje tenker for mye på starten av prosessen, og for lite på slutten?

For uansett hvem vi får til å spytte inn penger, uansett hvilke støttekroner som måtte komme dumpende, en dag tar de slutt. Og hvor står vi da?

Appen er kanskje ferdigutviklet, dataprogrammet er klart, boken produsert. Men hva så? For som en av deltagerne så treffende sa det, det hjelper ikke å ha verdens beste produkt, dersom ingen vet om det.

Derfor vil jeg bruke dette blogginnlegget til å hylle Norges kanskje mest utskjelte yrkesgruppe. Han som er mer mislikt enn selv journalister, parkeringsvakter og politikere …

Selgeren.

Du vet han – for det er som oftest en han, kanskje er han til og med svensk - som ringer deg på verdens mest ugunstige tidspunkt for å få deg til å kjøpe noe du absolutt ikke trenger, han som nekter å legge på lenge etter at du har mistet interessen. Han som stopper deg på gata for å selge deg Omega 3 eller Aftenposten. Han som alle nybakte grundere blir oppringt av fordi han så gjerne vil møte deg, kanskje du trenger profileringsartikler, nye dataløsninger, et annet telefonabonnement?

Han vi elsker å hate.

Og han alle vi nybakte gründere så sårt trenger.

En selger med brennende engasjement for produktene våre, med klokkeklar tro på at nettopp det vi har skapt er det verden der ute har ventet på. En som kan fortelle hva vi faktisk har skapt med ord mottageren forstår, og ikke i alle de snirklete vendingene vi ofte går oss bort i. Vi vet jo så mye om disse hjertebarna våre, men vet allikevel ikke nødvendigvis akkurat hvordan vi skal presentere dem for «folk flest», eller hos innkjøperne i de store firmaene.

Disse som, til tross for at de dyktigste av dem tjener mer enn de fleste av oss nybakte grundere i det hele tatt drømmer om, allikevel i manges øyer befinner seg nederst på rangstigen. En yrkesgruppe som er så uglesett at de ofte foretrekker å kalle seg alt mulig annet. Markedskonsulent, formidler, representant, rådgiver, handelsreisende, agent...

For min del kan de få akkurat hvilke titler de måtte ønske på visittkortet. Og jeg kan gjerne dele ut noen aksjer til den riktige personen også, dersom det er det som skal til. Glem nye styremedlemmer og mentorer som kanskje forer meg nye og strålende ideer til produkter jeg uansett ikke blir kvitt. Glem støttekroner, tilskudd og lån som garantert tar slutt en alt annet enn vakker dag. ( Eller ok da, send meg gjerne de også, de kommer alltids godt med. ) Men til syvende og sist vil jeg heller tjene pengene mine selv.

Så gi meg en selger! Eller ti.

( Og han kan gjerne være svensk. )


Myriam H. Bjerkli
livforlag.no
bjerkli.wordpress.com
www.forlagshusetivestfold.no
www.lystforlag.no
www.forglemmegeiforlag.no
www.jubelforlag.no
www.litteratrumagasinet.no
www.bjerkli.no

Ser av bloggen at mange har skrevet om utfordringene knyttet til det å være grunder. For liten inntekt, for få timer i døgnet, mange administrative utfordringer. Og så står det en del om det vi må ha for å kunne møte disse; lyst, disiplin, overskudd, nettverk, dedikasjon. Om at bare vi har "trua" så skal alt gå bra.

Jeg har kommet dithen at jeg er ... sliten av det hele. Selv om jeg ser målstreken har alle dagene, ukene og månedene hvor jeg har insistert, trodd, kjempet og tatt sjanser, stjålet mer av grunnenergien min enn hva godt er.

Hovedproblemet er, til syvende og sist, tror jeg, at jeg står alene.

Jeg er så lei av alle de faste frasene som støtteapparat kan stille med, alle fast oppmålte ressurser som følger deg et lite stykke, men ikke lenger, og som krever like mye investering som det gir utbytte. Og når jeg er sliten er det ingen fra apparatet som banker på døra for å se om de kan hjelpe meg over kneika. Det er jo ingen andre som kan ta utfordringene for meg uansett.

Akkurat nå kjennes det som om jeg ikke har flere fraspark igjen inni meg - "kraftspark" som lar prosjektet lette fra bakken og fly enda et lite stykke.

Jeg har utviklet to suverene språklæringskonsepter, hvorav det ene er ferdig og det andre blir produsert av Ravn Studio nå. Jeg har et supert karaktergalleri og et morsomt univers hvor disse lever - i både 2 og 3D, og jeg har 10 3D-filmer som akkurat er ferdige. Det er jo flott. Men jeg gleder meg ikke over det, for jeg har ikke kapasitet til å få det ut, for jeg jobber 8-16 for å nesten klare å betale de private utgiftene mine. Så er det hjem til middagslaging, rydding, lekser og leggetid, og da er jeg ferdigkokt fiskekake og må gjøre kveldsjobbing for eksterne firma for å få betalt det av utgiftene som ikke dekkes i hovedjobben. Det kjennes som å tisse i buksa for å holde varmen, for prosjektet mitt har et kjempepotensiale, det tror jeg enda på. Det er bare det at jeg ikke har fått vent meg av med å sove enda. Pysedama.

Et internasjonalt marked som egentlig er uten begrensning er det jeg har å jobbe mot, men uten markedsføring som monner er man ingenting. Og til tross for tre år hvor jeg har jobbet med alt fra finansiering, grafisk design, database-, manus og karakterutforming, som daglig leder og sekretær, markedsfører, teamleder og regnskapsfører, har jeg fremdeles ingen master i noen av grenene.

Jeg ønsker meg en partner, en som brenner for prosjektet uten at jeg må selge det inn for ham hver dag, uten at jeg må løfte ham til å agere, uten at jeg må forklare hver detalj, uten at jeg må initiere hvert stavtak. En person eller et firma som har evnen til å se løsninger som jeg ikke ser, som har et nettverk som jeg ikke utelukkende har skaffet selv.

Fra min 8-4-soning på kontoret er det svært lite nettverking å få gjort.
Svært sjelden blir det rom for det etter sengetid også.

Fordi jeg har kjørt på sedvanlig grunderkvinners vis er finansene i orden, men om jeg hadde kjørt på, respektløst og eplekjekt, uten sikkerhetsnett - hadde jeg vært lengre da?

Og nå skal jeg banne i kirken. Si tre FY-ting.

Jeg er lei.

Det finnes Problemer.

Jeg har ikke Kapasitet nok.

Håper det blir bedre i morgen :)

Stina Krinolina